Ivrige frivillige endelig i mål med prosjektet

Klar til bruk

Fra landsbygda til storbyen

Etter en hektisk prosjektperiode var det rett og slett HERLIG å ankomme hotellet i Nairobi. Det å kunne dusje stående og med varmt og kaldt vann samtidig, var deilig. Kilovis av rødt støv forsvant ned i sluket og vi så plutselig hvor hvite vi var… Rene og pene (?) tenkte vi ta Nairobi med storm. Planen ble fort snudd – det var nemlig stor forskjell på rolige og trygge Malawi til Nairobis hektiske og noe aggressive stil. Besøket på Masai markedet endte faktisk med at vi til slutt ble reddet inn i bilen til en av sikkerhetsvaktene og fraktet trygt tilbake til hotellet. Hendelsen satte en støkk i oss og vi bestemte oss raskt for å kjøpe suvernierne i butikkene rundt hotellet i stedet. Halvfulle, pågående og smådesperate selgere utenfor turistsesongen ønsket vi ikke å treffe igjen!! Da var det faktisk tryggere å klappe geoparden vi møtte i nasjonalparken. Under safari-walken lurte nemlig en av vaktene oss med bort til savannens raskeste dyr. Det var en uvirkelig opplevelse å høre ham male som en katt mellom hendene våre... Krokodillen vi møtte var forresten også mye snillere enn gutta på markedet, der den lå ferdig tilberedt på tallerken vår på restauranten Carnevore. Vi avsluttet vårt Afrika-eventyr med en deilig middag hvor vi fråtset i både krokodille- og strutsekjøtt. Det var utrolig godt å spise noe annet enn kylling, ris og nsima, og måltidet ble en verdig avslutning på en fantastisk tur.

Oppsummering av prosjektet

Det er ikke lett å skulle oppsummere et prosjekt som dette. Vi har forlatt Malawi nå, men alle inntrykkene svirrer fremdeles litt kaotisk rundt og det er vanskelig å sortere erfaringene. Det har vært en mektig opplevelse, en tankevekker og en inspirasjon til videre prosjektarbeid.

På to uker har vi med utrolig støtte fra Norge klart å pusse opp og dekorert to rom, hvorav vi møblerte det ene med 20 senger inkludert madrasser, sengetøy, puter, tepper, myggnett og skillevegger. Vi fikk også sydd og hengt opp gardiner, samt satt inn en liten sofagruppe med salongbord og ett oppbevaringskap. I tillegg strakk pengene også til innkjøp av morsmelkerstatning for seks nyfødte barn av hiv-positive mødre, samt 1000 vitaminposer som tilsettes maismel for å øke næringsinnholdet i nsimaen under den kommende hungersperioden.

Prosjektet med å skape en hyggelig og informasjons givende ventetid for de gravide fra landsbygda ble imidlertid også til enda et prosjekt. Ved å trekke inn ungdoms- og kvinnegruppen i Ekwaiweni skapte dette et enormt engasjement og samarbeid i landsbyen. Gutter som tidligere har hatt lite å vise til, fikk nå en mulighet til å vise at de har talenter. To av guttene fremsto som dyktige snekkere, og de plukket med seg to hjelpere til å lage møblene. På bakgrunn av prosjektet har de nå fått bestillinger på nye møbler fra landsbybeboere og har derfor begynt å tjene penger på snekringen. Noen av de andre guttene hadde store kunstneriske talenter og resultatet av veggmalingene har ført til at sykehuset ønsker å benytte dem til å dekorere andre avdelinger. Jentene i kvinnegruppa sydde sengetøy og gardiner og innså at ved å kjøpe inn rimelige materialer og legge ned et stykke arbeid, vil de kunne skape nye produkter de kan selge på markedet. Vi snakket også om andre muligheter for disse kvinnene. I landsbyen fant vi nemlig mange ubenyttede ressurser. Utfordringen ligger her i opplæring og kreativitet. Dette hadde vært en spennende innledning på et nytt prosjekt…

Men mest av alt har ungdommene fått anerkjennelse gjennom dette prosjektet. De er stolte over resultatet og har overrasket mange. Og ikke minst har de selv sett gjennom andre prosjekter ved sykehuset, at de er minst like god arbeidskraft som de faste ansatte. Det ga selvtillit.

Vi har lært at dersom man tør å ta en utfordring, er sta nok, har støtte fra mange nok venner og bekjente, tror på seg selv, har tålmodighet og tar sats – kan man få til det umulige. Kanskje virker det hele som et lite og enkelt prosjekt, men vi har absolutt møtt på utfordringer og lært mye om prosjektarbeid. I et så fattig land som Malawi, må man trå forsiktig. Det er fort gjort å skape intern strid og sjalusi dersom oppmerksomheten eller fordelen oppfattes som urettferdig. Det er heller ikke lett å forsvare pruting når man har hvit hud og oppfattes som rik. Til slutt kom vi likevel veldig bra ut av det siste og fikk til og med ekstra rabatt fra to av butikkene etter å ha fortalt om prosjektet og blunket med store, blå øyne… Det føltes som en seier! Prosjektet har også vært en tålmodighetsprøve og for to jenter med prosjektansvar i et mannsdominert samfunn hvor det er MENN som tar avgjørelser, må vi vel innrømme at vi har tråkket på noen tær. Vi har likevel også vunnet respekten fra mange menn og fått tilbakemeldinger om at vi har satt et godt eksempel for kvinner vi har møtt. De har sett at kvinner også kan bidra og at deres kunnskap og innsats teller. Det har vært en stor oppmuntring!

Om to uker kommer rektoren på sykepleieskolen i Ekwendeni til Oslo. Da har han med bilder fra det helt ferdige resultatet og vi gleder oss til å treffe ham igjen. Samtidig vil vi nok snakke om hva slags muligheter vi har for videre samarbeid enten gjennom et nytt prosjekt eller gjennom utveksling av studenter. Uansett vil vi følge med på utviklingen både ved sykehuset i Ekwendeni og i ungdoms- og kvinnegruppen i Ekwaiweni. Og får vi muligheten skal vi ikke se bort i fra at vi kaster oss på et nytt prosjekt igjen…

Snart slutt

Tiden vår i Ekwendeni går mot slutten og de siste par dagene har mildt sagt vært HEKTISKE… Det føles rart å skulle sette seg på bussen sørover nå etter alt som har skjedd de siste fire ukene. Prosjektarbeidet har tatt nærmest all vår tid og det har vært utrolig moro å se at det går an å få til det umulige. Nettopp derfor er det vanskelig å skulle dra nå. Det er så mye mer vi gjerne skulle ha gjort og flere aktiviteter på sykehuset vi skulle hatt bedre tid til å ta del i. Det er mye å lære her! (og litt å lære å lære bort…)

I dag legger vi ned de siste timene på prosjektet og overlater å få på plass noen få detaljer til gode hjelpere på sykehuset. Vi legger ut en fyldigere presentasjon med bilder når vi får litt bedre tid og når vi kommer til et område med ”litt” bedre internettilgang. Det meste som har med data å gjøre er nemlig en tålmodighetsprøve her nede…

Malesprut og flyttesjau

Veggene i det forste rommet er ferdig og guttene har gjort en fantastisk jobb. Det foltes egentlig som om hele rommet ble gjort om til en eneste stor aktivitetsbok i gaar, og vi storkoste oss med aa fylle inn tegningene guttene risset opp paa veggen.

Idag har vi allerede gjort klar rom 2 for maling og har nettopp kommet inn til Mzuzu hvor vi skal hente det foerste lasset med senger. Derfra reiser vi videre til Ekweiweni for aa treffe snekrene fra ungdomsgruppen som har faatt ferdig mer inventar, samt plukke med oss sengetoy og annen dekor. Det blir virkelig spennende aa faa alt inn i rommet - saa langt ser det veldig lovende ut! Ansatte paa sykehuset har til og med ytret oenske om aa leie inn guttene for flere jobber noe som virkelig har hjulpet paa selvtillitten og innsatsviljen.

Prosjektoppdatering

I dag er det skybrudd i Ekwendeni og det har regnet i hele natt. Heldigvis skal vi jobbe under tak, men ungdomsgruppen har ankommet sykehuset temmelig våte etter å ha tråkket ei mil i regn og søle. Ikke moro!!

Det går virkelig fremover på prosjektet og rommet vårt er ferdigmalt. I dag er det bare listverket igjen, samt at guttene skal male noen figurer på veggene. Deretter skal rommet vaskes ned! Huset består imidlertid av to rom og på grunn av vanvittig giverglede i Norge har vi nå også begynt å pusse opp det andre rommet. I går ble vi ferdig med grunningen og skal ta det andre strøket i dag. Forhåpentligvis tørker det raskt slik at vi kan få på oljemaling i ettermiddag.

I Ekwaiweni har guttene fått ferdig en sofagruppe til oss og jentene er ferdig med sengetøy og gardiner. Nå gjenstår det bare å sette sammen noen skillevegger av bambus, samt gardinoppheng. De står virkelig på!!

Hodeplagg og annet man bør ha på seg

For ei som aldri har dekket håret med annet enn topplue og skaut, er det fascinerende å se hvordan de malawiske kvinnene skrider lett av sted med klesvasken på hodet. Og faktisk har jeg i løpet av oppholdet funnet ut at klesvask bare er barnemat for kvinnene på bygda; store kvisthauger, planker, bøtter med vann, kofferter, banangreiner og annen innhøstning fra åkrene baerer de rundt på. En gang oppdaget jeg til og med en kvinne med to kasser cola og en handlepose på toppen rusle opp den bratte stien hjem… Men det mest spektakulære hodeplagget var likevel kvinnen med 17 kjeler linket sammen på vei til markedet. Hun så ut som en eneste stor metall figur tatt rett ut fra ”Robotene”. Håper virkelig hun hadde litt mindre last med hjem – Noen er imidlertid mer moderate og bærer boka eller vannflaska si på hodet – det er selvfølgelig mye mer praktisk enn å ha den i hånda eller veska.

For å gå mer i ett med den øvrige befolkningen gikk Ann-Mari og jeg raskt til anskaffelse av en chitenje – et praktisk omslagsskjørt med mange funksjoner. Kvinnene her nede bruker chitenjen til alt fra skjørt, til å feste de små barna sine i på ryggen, til sitteunderlag, for å beskytte finere klær eller feste ting på hodet. For vår del brukte vi chitenjen første gang i forbindelse med at vi skulle ut på landsbygda. De andre sykepleierne anbefalte sterkt å ta den utenpå sykepleieuniformen da hvite klær og rødt veistøv passer dårlig sammen. Problemet var at jeg denne dagen ikke hadde fått med meg to viktige punkt; tilbehør og knyteteknikk. Jeg merket allerede før avgang at svetten meldte seg raskt i lysken. Å rusle rundt i tette sykepleiebukser OG skjørt i 30 graders varme og stekende sol, var mildt sagt hett… Varm som jeg var, stakk jeg en kjapp tur innom toalettet og puttet buksa i sekken – ingen ville jo merke at jeg bare hadde sykepleieskjorta på for skjørtet gikk ned til anklene. Vi kom oss av gårde og kjørte en god stund på humpete veier. Det var trangt i bussen og Ann-Mari var nok litt misunnelig på mitt klesvalg. Vel fremme hilste en stor gruppe oss velkommen – ikke ofte de fikk utenlandsbesøk. Vi var kjempespente! Men så merket jeg konsekvensen av min manglende kunnskap om bruk av chitenjen; for det første skal det knytes to knuter – en i hver ende som skal vendes i motsatt retning for å feste skjørtet godt. Deretter er det viktig å bruke et kort underskjørt. Jeg feilet på begge disse punktene og hilste dermed landsbyen med en flagrende chitenje i det jeg steg ut av jeepen. Om de aldri hadde sett snø før ble de nok muligens likevel snøblinde i sitt møte med mine kritthvite lår, mens jeg plutselig ble ekstremt solbrent i toppen…

Et minne for livet

For en dag det har vært – virkelig et minne for livet!! Som takk for alt vi har gjort for dem (…), inviterte Shupos ungdomsgruppe oss til landsbyen sin i dag for å vise frem tingene de har forberedt til prosjektet. Allerede ved ankomst forstod vi likevel at det ikke bare var ungdomsgruppen som hadde forberedt overraskelser til oss - Velkomsten vi fikk overgikk nemlig ALT vi kunne forestilt oss og enda mye mer..

Vi ble hentet med HIV-avdelingens eneste bil allerede klokken 9 sammen med seks andre internasjonale studenter og to lærere fra Diakonhjemmet, Eli og Grethe. Vel fremme ved Shupos hus ventet en stor gruppe på oss med sang og dans. Et noe utdatert keyboard var kreativt koblet sammen med et bilbatteri noe som ga varierende lydkvalitet, men det spilte heller liten rolle for entusiasmen til musikeren og sangerne var upåklagelig. Etter te og kake ble vi vist rundt i landsbyen og fortalt om de ulike prosjektene som er satt i gang. Det var imponerende å høre og se hvilket samhold det er mellom beboerne her, om dugnadsånden og om hvordan de tar vare på hverandre. Hiv-epidemien har fart svært hardt frem i denne landsbyen, med den konsekvens at mange eldre sitter igjen uten forsørgere og med ansvar for små barnebarn. Noen av disse foreldreløse barna er dessverre også positive og for å hindre segresjon har landsbyen bygget en barnehage hvor alle landsbyens barn leker sammen. Som et tiltak for å redusere forskjellene mellom folk i nærmiljøet har i tillegg landsbyen i felleskap blant annet gått til innkjøp av store mengder maismel for å kunne hjelpe de fattigste gjennom den kommende hungersperioden. Avlingene har ikke vært bra i år og svært få har klart å legge til side nok mat for de neste fem månedene. De nybygde maislagrene vil imidlertid hjelpe noe.

Shupo tok oss også med til steinbruddet hvor de aller fattigste har mulighet til å tjene noen kroner ved å bryte løs store steinblokker og deretter hamre dem ned til pukk. En ukes hardt arbeid under den stekende malwiske sola kan gi en lønn på 1000 MwK, dvs om lag 40 norske kroner… Når man vet at en familie på fire trenger minst en sekk ris i måneden og at denne koster 3000 MwK, rekker ikke lønnen i steinbruddet til mye. Det er likevel en måte for arbeidsløse til å tjene noen slanter på. Det triste er at mange av mennene som hakker stein slett ikke kjøper ris for pengene, men alkohol… Landsbyen har derfor jobbet hardt og lykkes med å starte ett mikrofinans prosjekt rettet mot kvinnene. Rett før helgen fikk de klarsignal fra styresmaktene om at de får midlene til å starte prosjektet og landsbyen ble jublende informert om dette under vårt besøk.

Til tross for dårlig tilgang på mat spanderte landsbyen middag på oss etter omvisningen. Nydelig malawisk kylling med grønnsaker, ris og nsima. Deretter ble vi geleidet til ungdomsklubbens hus hvor landsbyens 280 beboere møtte oss med dans, sang og hyyyyl. For en overveldende velkomst!! Ungdomsgruppen og landsbyens eldre hadde tydelig lagt ned mye arbeid i det velregisserte programmet og de var over seg av glede over for første gang å få besøk av en internasjonal gruppe. Showet de ga oss var fantastisk, men da de ba OSS om et dansende bidrag ble vi møtt med trillende latter og småskeptiske blikk – jenkaen hadde nok ikke tidligere blitt danset her… Små og store, unge og gamle bidro i underholdningen og selv Shupos bestemor på 90 slengte seg med i den tradisjonelle dansen. Det var en fantastisk opplevelse!!

Til slutt fikk vi se nærmere på hva ungdoms- og kvinnegruppen hadde forberedt til prosjektet vårt. Resultatet var overraskende flott! Guttenes fantasifulle og fargerike malerier vil absolutt lyse opp i det nyoppussede rommet selv om bildet med den gravide kvinnen som kaster opp, kanskje ikke er spesielt forebyggende… Den ene sofaen var ferdig og snekkerne hadde allerede fått bestillinger på den samme sofaen fra landsbyen. Guttene var kjempeglade for anerkjennelsen og takket oss så mye for muligheten til å kunne vise frem sine talenter. Endelig vil de ha mulighet til å tjene litt til seg selv. Kvinnene gjorde ferdig sengetøyet under festen og regnet med å ha gardinene ferdig i morgen. Tirsdag kan vi derfor reise hit igjen for å hente alle de flotte bidragene fra denne unike landsbyen. Fantastisk innsats av alle! Og for en dag – vi fikk virkelig føle på kroppen hvorfor Malawi kalles ”Afrikas varme hjerte”. Dagen ble virkelig et minne for livet!

Nsima, mandaz og Coca Cola

Det finnes ikke MacDonalds i Malawi. Det er en befrielse selv om en iskald milkshake hadde gjort seg i varmen… Nsima er derimot den mest vanlige matretten og består av en slags kokt, størknet maismel velling – NAM... All smak er totalt fraværende og det samme er nok også de fleste næringsstoffer. Men det fyller vommen og er svært så billig. Mandaz derimot er smultringer uten hull – feite og gode. De fyller også vommen og enda litt til da det er umulig å stoppe etter bare en – På sykehuset selger en gruppe kvinner mandaz hver onsdag til inntekt for prosjekter i sine respektive landsbyer. Onsdag gledet vi dem med å raske med oss en bøtte med 120 fete, nystekte boller… Nå var det riktignok ikke bare Ann-Mari som momset i seg godbitene, men de malende ungdommene forsynte seg med 3 i slengen og bøtta ble fort tom…

Kylling er den mest vanlige middagsretten, men vi har forgjeves lett etter svenske kyckling fileter i butikken. Her må man ta beina fatt og fange middagen selv. Det er ikke uvanlig å kjøpe den på vei til jobb og holde den levende på kontoret til arbeidsdagen er over. Da er det bare å fange den, putte den under armen, hoppe på bussen og komme seg hjem. Bali kyllinggryte blir ikke like rask å lage når man først må fange beistet, kakke av hodet, strippe den for fjær og så dele opp kjøttet. Lenge leve Svinesund!

Coca Cola finner man overalt! Ute på den mobile helsestasjonen som driver forebyggende helsearbeid, slenger man alltid med en kasse eller fire ut til landsbyene. I samme omgang som man deler ut vaksiner og vitaminposer, får kvinnene med seg en flaske Cola hjem. I et land hvor tannhygiene er nærmest fraværende, er dette et utmerket forebyggende tiltak. Vår medbrakte beholdning på 50 tannbørster og 100 tannkremtuber har vist seg utilstrekkelig for å rette opp skadene.

Hva skjer NÅ?

Mens bygnings- arbeiderne er i full gang med å støpe gulv, holder våre venner i ungdomsgruppa nå på med å sy sengetøy, snekre sofa, bord og skap, samt å få ferdig maleriene til veggene. Guttene hadde fantastisk mange gode og kreative ideer i går og vi gleder oss til å se det ferdige resultatet. Gruppen består totalt av 115 ungdommer og mange av dem vokser opp i vanskelige kår. Fellesskapet og det å kunne gjøre noe positivt sammen betyr mye for dem. De vil gjerne vise at de duger til noe og at de kan bidra med noe til samfunnet. Under gårsdagens dugnad mottok vi faktisk melding fra landsbyen gruppen holder til i, om at flere gjerne ville bidra og at vi MÅTTE finne noen oppgaver til dem før prosjektet var ferdig. De varslet samtidig om storinntrykk på fredag for å male veggene…
For å understreke viktigheten av ungdommenes frivillige innsats traff vi i går faren til en av guttene på vei hjem. Faren svulmet av stolthet over at HANS sønn jobbet på sykehuset og takket så mye for at sønnen hadde fått lov å delta i det frivillige arbeidet…

Shupo – et flott forbilde

Shupo er en fantastisk mann og et idol og inspirasjonskilde for mange rundt seg. Ungdomsgruppa er hans fortjeneste og han har igjennom en årrekke jobbet frivillig i sitt nærmiljø. På bakgrunn av hans iherdige innsats og gode resultater belønnet sykehuset ham med fast jobb i fjor. Shupo bor 10km fra sykehuset og rusler til jobb hver dag. På grunn av dårlig økonomi disponerer ikke hans avdeling egen bil, så når Shupo drar på hjemmebesøk, må det gjøres til fots. Han elsker likevel jobben sin og viser en enorm entusiasme. Sjelden har vi møtt et så positivt og handlingskraftig menneske.
Gjennom helsestasjonen og på landsbymøter fanger han særlig opp hiv-positive gravide og mødre i en vanskelig situasjon. Uten økonomiske midler finner han likevel måter å hjelpe dem på og bruker ofte ungdomsgruppen til å gjennomføre praktisk. Hans innsats for kvinnene er likevel ikke bare enkel å takle og han forteller om flere episoder hvor han har opplevd at ektemenn har mishandlet kvinnene mens han har vært til stede. Voldelige menn er nemlig svært så vanlig i Malawi og på bakgrunn av dette startet han prosjektet ”Empowering women”. Ved å vise kvinnene at de selv kan gjøre noe for å forsørge seg selv, samt å informere dem om sine menneskerettigheter, gir ham dem et virkemiddel til å frigjøre seg fra undertrykkelsen. At en mann har startet et slikt prosjekt for kvinner, vekker mildt sagt oppsikt blant hans medbrødre.For oss er Shupo en fantastisk støttespiller som virkelig har svingt seg rundt og hjulpet oss med prosjektet. Engasjementet han viser gir oss virkelig tro på at intensjonen bak prosjektet vil bli videreført.

Prosjektoppdatering

Det er offisiell fridag i Malawi i dag, men likevel har 14 frivillige ungdom ofret den ekstra fritiden sin for å hjelpe oss med prosjektet. På grunn av lite midler baserer avdelingen for forebyggende helsearbeid seg for det meste på frivillig innsats. To av gruppene som ligger under avdelingen, er en ungdomsgruppe og kvinnegruppen ”empowering women”. I vårt prosjekt har vi valgt å samarbeide med disse to gruppene og i dag er ungdomsgruppen i sving med å male bilder som skal opp på veggene i huset til uken.
I går tok vi turen til markedet i Mzuzu og fikk tak i 300 meter stoff for en rimelig penge… Noen av disse meterene går med til ungdommenes malerier, mens kvinnene i den andre gruppen skal sy gardiner og sengetøy av resten. Mens vi var i Mzuzu i går holdt ungdommene nemlig et møte hvor de diskuterte mulige motiv på bakgrunn av at vi ønsket temaer som hadde relevans til forebyggende helsearbeid. Motivasjonen og kreativiteten er virkelig på topp og det er flott å se innsatsviljen!
I et samfunn som er nærmest totalt mannsdominert, og de fleste kvinner er låst til hjemmet, er kvinnegruppen et flott initiativ. Her lærer de å styrke sin egen posisjon ved aktivt å ta grep om sin egen situasjon. Kvinnene planlegger og gjennomfører prosjekt som å dyrke mais og andre grønnsaker, samt aktiviteter som å lage og selge såper. Gjennom å sy gardiner og sengetøy for oss håper vi på å gi dem nye ideer til hvordan de kan skape egne arbeidsplasser og tjene egne penger. Samtidig ser de også verdien i å hjelpe sine medsøstre og at når man jobber sammen, kan man oppnå store ting.
Det er godt å se at prosjektet begynner å ta form. Vi har vanvittig mye arbeid foran oss, men entusiasmen folk møter oss med, er overveldende både her nede og ikke minst hjemmefra. Tusen takk for all støtte – det betyr sååååå mye!!!
Ny oppdatering følger snart…

Et sterkt møte med virkeligheten

Den lille jenta er 5 uker nå og vi er på hjemmebesøk for andre gang etter fødselen. Neste tirsdag vil vi møte henne igjen. Da kommer hun til sykehuset for å ta den avslørende prøven – bærer hun hiv viruset? Moren er hiv positiv, det samme er storebror på 18 måneder. Allerede samme dag hun ble født, fikk hun Navrapid i et forsøk på å hindre smitte, men moren fødte hjemme og hun mistet mye blod… Det er mye som taler imot den lille jenta. De bor i et bittelite murhus med to små rom, uten kjøkken eller sanitæranlegg. Gjennom stråtaket kan man kikke opp på himmelen gjennom store gløtter. Snart er det regntid og allerede er de tomme for mat.
Hun kikker opp på meg og strekker ut armene. Man kan ikke unngå å bli rørt. Hun er så myk og god. Jeg lukter på henne og undrer på hva slags oppvekst hun vil få i dette huset med tre større søsken og en hjemmeværende mor uten ektemann og inntekt. Det blir ikke lett. Moren ønsker ikke å fortelle om sin hiv-status og skifter stadig partner for å finne en ny forsørger. Hun er redd for å forbli alene og kanskje utstøtt av nærmiljøet dersom det blir kjent at hun er hiv-positiv. Det er ikke vanskelig å forstå henne. Likevel er hun med sin beslutning og sine handlinger aktivt med på å spre viruset videre. Og til slutt rammer det uskyldige, små barn – slik som hennes egen sønn…
Jeg bærer møtet med den lille jenta med meg resten av dagen. Hun vil nok aldri forlate meg og jeg vil alltid undre på om hun tilhørte den heldige halvdelen barn av hiv-positive mødre som ikke blir smittet. Svaret får jeg nok aldri vite – prøven hennes vil bli sendt til et regionalt senter og svar kommer først om en måned. Da sitter jeg trygt i sofaen hjemme – langt fra regnet som vil dryppe ned i hennes seng.

En liten safari

Allerede foer solen stod opp satte vi kursen for Vwaza Marsh nasjonal park loerdag morgen. Til tross for at man i Malawi ikke treffer paa de mest artsrike safariomraadene i Afrika, maatte vi likevel sette av litt tid til i det minste aa kikke naermene paa de malawiske elefantene. Og vi var heldige denne morgenen!! Etter en het halvtime i en kokende jeep med oppsveivede vindu for aa beskytte oss mot tse-tse fluene, traff vi endelig paa Edward. Han stod aa kloedde seg mot en tre og saa foerst dovent mot oss. Vi stoppet paa god avstand og tok bilder. Etter hvert vaaget vi oss til og med ut og naermet oss forsiktig med kamerane klare. Han virket svaert saa fornoeyd med oppmerksomheten og vandret ned til stranden for aa drikke litt. Da vi etter noen hundre bilder kom oss trygt inn i bilen igjen, snudde imidlertid humoeret hans og han la med ett paa sprang rett mot Jeepen. Desmond, sjaafoeren vaar, fikk svingt bilen til siden i siste sekund og vi for forbi en lettere irritert Edward i en virvel av stoev.

Lengre fremme ventet baade en gjeng badende flodhester, en stor flokk elefanter og nok en sverm tse-tse fluer paa oss. Vi moette ogsaa impalaer, kunduer, villsvin og ulike fugler paa turen og var svaert saa godt fornoeyd med utflukten. Paa vei hjem fra Vwaza stoppet vi paa et nydelig sted kalt Matunkha hvor vi slukket toersten med en iiiiiiskald oel og fikk i oss litt mat. Denne restauranten ligger paa omraadet til et stort barnehjem og drives som et ledd i aa skaffe midler til hjemmet. Vi passerte en stor gjeng nygjerrige barn som var svaert saa glade for aa se oss og hilste oss velkommen med rop og vink. Det kjennes godt aa se prosjekt som lykkes, og ikke minst kunne bidra litt til videre drift. Dessuten smakte det perfekt med en iskald Kuche-Kusche etter en varm dag paa safari.

En tur til Mzuzu...

Det er lite trolig at minibussen vi tok til Mzuzu idag ville gått igjennom EU-kontrollen. Vel og merke hadde eieren gjort en dekorativ innsats for aa pynte paa utseendet, men selv dyreklistremerkene over vinduene så slitne ut nå. Ved nærmere ettersyn var muligens noen skruer på feil plass, mens andre manglet fullstendig, men vi vurderte likevel fremkomstmidlet som i såpass kjørbar stand, at vi ville kunne komme oss de 20 km til Mzuzu. Vi kom imidlertid ikke lenger enn til første nedoverbakke før Ann-Mari så angrende på meg og sa at dette ikke en god dag å dø på… Jeg beroliget henne med at jeg som 3.års sykepleiestudent, var godt forberedt på turen med sårutstyr lett tilgjengelig i sekken og lovet å lappe henne sammen om noe skulle skje. I det jeg nesten hadde overbevist henne om at det var sikrere å fortsette bussturen enn å begynne vandringen i veigrøfta langs motorvegen, steg en noe sliten mann med en flaksende høne om bord. Høna plasserte han komfortabelt mellom beina noe høna ikke var spesielt glad for. Siden Ann-Mari var så heldig å sitte rett foran mannen, fikk hun stadige noen klask oppover leggene. Det var imidlertid kanskje ikke akkurat disse kjærtegnene hun lengtet mest etter to uker hjemmefra...

Etter en lengre oppoverbakke som vi til slutt fryktet vi måtte hjelpe bussen til å komme opp, kom turens høydepunkt – skyvedøra ramlet med ett av… Sjåføren bråbremset, rygget og kastet seg så ut av bussen. Han fikk etter hvert med god hjelp av en medpassasjer på igjen døra med den konsekvens at vi måtte holde den på plass til neste stoppested. Vi var på veien igjen, men nå skimtet vi heldigvis Mzuzu i horisonten. Ann-Mari trakk et lettelsens sukk – vi var endelig fremme!!

Hjelp oss aa hjelpe!

Hun staar foran meg paa bambusmatten i den lille jordhytta og fikler litt klumsete med sin chitenje (omslagsskjoert). Den unge kvinnen er 21 aar, gravid med sitt andre barn og har nettopp faatt vite at hun har HIV. Jeg betrakter henne og undrer hva hun tenker naa. Ved siden av meg sitter en jordmor fra sykehuset klar for aa undersoeke henne akkompagnert av to TBA - tradisjonelle foedselshjelpere fra landsbyen. Det er bare jeg som vet det. Vel - den unge kvinnen og jeg.

Jeg forsoeker aa sette meg inn i denne absurde situasjonen - Hvilke muligheter har hun egentlig? Jordmoren vil etter hvert anbefale henne aa foede paa sykehuset, men reiseveien til Ekwendeni er lang til fots. Hun vil i saa fall maatte reise i god tid foer termin og hvordan skal hun da kunne underholde seg selv i tiden frem til foedselen? Sykehusfoedsel halverer risikoen for aa smitte barnet, men hun er fattig og maten i byen koster mye mer enn paa landet. Jordmoren vil ogsaa informere henne om smittekilder og fortelle at HIV blant annet smitter gjennom morsmelk. Selv om barnet foedes friskt oeker morsmelk risikoen for smitte med 50%. Hvordan skal denne kvinnen kunne kjoepe morsmelkerstatning til barnet sitt naar hun er blant de 40% av befolkningen som lever paa under 1 dollar dagen?

Moetet med landsbykvinnen ga et sterkt inntrykk paa oss og vi har moett mange som henne. Det er vanskelig aa lene seg tilbake og lukke oeynene for disse inntrykkene. De gjoer noe med en. Etter aa ha snakket med oversykepleieren paa sykehuset har vi bestemt oss for aa engasjere oss i disse kvinnene. Sykehuset har allerede begynt aa bygge et hus hvor foedende kvinner kan komme i paavente av foedselen. De har derimot hverken midler til inventar eller utstyr, og kvinnene vil maatte sove paa det harde jordgulvet, samt ta med det de maatte trenge under oppholdet. Vi oensker aa hjelpe med innkjoep av senger og sengetoey, samt diverse utstyr huset maatte trenge. Vi oensker ogsaa aa kjoepe inn morsmelkerstatning til HIV-positive moedre som de kan gi sine barn. Paa den maaten kan vi forhindre at overfoeringen av HIV fra mor til barn.

I denne forbindelsen haaper vi at DU vil hjelpe oss aa hjelpe. Ann-Mari har opprettet en konto i Skandiabanken for dette formaalet og ett hvert bidrag er saa kjaerkomment her nede. Litt kan utrette mye! Vi kommer fysisk til aa ta ut pengene paa ettermiddagen mandag 6.oktober. Kontonummeret staar paa Ann-Mari Jahr Nordby: 9722.26.50201

Den mobile helsestasjonen

Idag reiste vi ut til to landsbyer for aa moete gravide, samt nybakte moedre og deres smaa barn. Det ble virkelig en opplevelse for livet!!!

Det er ingen spoek aa skulle dra ut med den mobile helsestasjonen og det er viktig aa ha fullstendig oversikt over logistikken. Selve Jeepen som skulle ta oss med ut paa landsbygda, ble moeysommelig pakket til randen. Foruten vaksiner og medisinsk utstyr tok vi med alt fra gulvmatter til kokekar og myggnett. Utrolig nok fikk vi ogsaa presset inn noen kasser brus, 10 mennesker og to flaksende kyllinger... Det var forresten en litt merkelig foelelse aa pludre med lunsjen paa vei til jobb -

Vel fremme i den foerste landsbyen sa vi farvel til fem av sykepleierne og de to kyllingene, og kjoerte videre innover mellom aasene. Vi ble raskt omringet av en stor gruppe barn som var svaert saa interessert i aa betrakte den desidert blekeste i gruppen... Etter en del fnising, velkomstsang og litt filming var vi klare til aa ta fatt paa konsultasjonene.

Den mobile helsestasjonen har flere viktige funksjoner i Malawi: prenatal oppfoelging av jordmor, veiing, maaling og vaksinering av babyer, raadgiving til moedre inkludert forbygge smitte av hiv mellom mor og barn, informasjon om riktig ernaering, samt forebygge malaria ved utdeling av gratis myggnett, samt frivillig testing for Hiv/Aids.

Mens Ann-Mari satte vaksiner i den foerste landsbyen, var jeg med jordmor Runi og undersoekte de gravide. I loepet av dagen traff vi 29 kvinner, samt testet 12 av dem for hiv. Alle gravide maa nemlig testes foer foedsel i Malawi og av de som ble testet idag, var det ei som fikk den triste beskjeden om at hun var positiv. Hun fikk med seg medisiner med hjem og ble bedt om aa moete til ny konsultasjon sammen med ektemannen ved neste besoek av helsestajonen om en maaned.

I loepet av dagen konsulterte den mobile helsestasjonen nesten 500 kvinner i de to landsbyene til sammen. Noen av kvinnene hadde gaatt hele 20 km til fots for aa se oss, og det vitner om hvor viktig dette arbeidet er og at det blir satt pris paa. Det var en sterk opplevelse aa moete disse kvinnene og se hvor mye vi tar for gitt hjemme i Norge. Informasjonsgiving og forebyggende helsearbeid er fundamentet i en sykepleiers hverdag i Malawi og man blir overrasket over hvor lite som skal til for aa utrette noe stort her nede. Det er en tankevekker for oss som bor i et av verdens rikeste land og likevel klager...

Humpetitten

Aa delta i trafikken i Malawi er ett kapittel for seg... Fartsskilt er overfloedige og den mest respekterte veiregelen er aa traakke klampen i baann og haape at bilens understell holder. I tettbebygde stroek er det spesielt viktig at bilhornet fungerer slik at man kan spare bremseklosser og kanskje noen liv - aa dra paa verksted koster jo tross alt en del... Som myk trafikant er det med andre ord viktig aa holde seg i veigroefta og be om at den passerende bilen ikke faar sleng og havner dit du er. Aa ha med vaatservietter og helst ta paa dykkemaske kan vaere lurt da veiene mildt sagt er stoevete.

Denne helgen fikk vi virkelig erfare hvor daarlig veistandarden er i Malawi. Loerdag var vi nemlig invitert med paa graduation i Livingstonia - en viktig historisk by nord i landet. Stedet ligger hoeyt paa et plateu med nydelig utsikt utover massive fjellformasjoner. Utsikten, selve skoleomraadet og de nystekte donutsene var ogsaa dagens hoeydepunkt. Det eneste positive med selve kjoereturen var vel bare de tusen cellulittene vi fikk knust i romperisteren vi satt paa med. Stoevete, SVINGETE jordveier tok oss frem og tilbake og vi oensket vel begge at vi hadde hoppet over frokosten den morgenen...

Soendagens tur til Lake Malawi ble imidlertid mye mer behagelig til tross for nesten like daarlige veier. Innsjoen er Afrikas tredje stoerste og har flere fiskearter enn man finner i hele det nordlige Atlanterhavet. Fra land virker den som et hav, med brusende boelger som slaar inn mot stranden, og vann saa langt oeyet kan se. Her kommer de lokale for aa fiske og for aa vaske klaer og kokekar. Den er et samlingspunkt og naeringskilde. For oss var det bare deilig for en dag aa slippe unna sanden og varmen i Ekwendeni, og kunne nyte det varme vannet.

Paa veien hjem stoppet vi i Nkata Bay for aa kjoepe med fisk. Ikke vet vi hvor lenge disse hadde ligget i sola paa markedet, men uansett insisterte selgeren paa aa binde fast fiskene til sidespeilet paa bilen slik at vi kunne bringe dem FERSKE hjem... Interessant ide spesielt med tanke paa blant annet veistandarden...

Betraktninger

Aa vaere i Malawi er som aa befinne seg i en annen tid og rom. Taalmodighet og godt humoer er viktige stikkord. Her gjoeres ingenting med hast og om man kommer litt for tidlig eller altfor sent spiller i grunnen ingen rolle. Alt taes med stor ro.

Vi har vel aldri opplevd en saa disiplinert helsestasjon noen gang. Ingen barneskrik foruten under veiingen og ingen sure miner over aa maatte vente i timevis paa en konsultasjon med sykepleieren. Det skulle vaert i Norge...

Paa barsel foeder moedrene sine barn i stillhet uten epidural og Petidin eller badekar og stearinlys. Her er det opp paa benken og ut med beina... Keisersnitt er siste utvei etter lange overveielser. For med faa ressurser og daarlig tilgang paa medisiner, og kun to operasjonsstuer til aa dekke behovet til 75,000 mennesker, kan man ikke bare be om aa foede paa keiserlig vis.

Afrikas varme hjerte

Etter to dogn paa reise med stopp i Amsterdam, Nairobi og Lusaka ankom vi Lilongwe mandag formiddag med naermest all baggasje inntakt. En natt paa hotell, 40 mil og to bilulykker senere kom vi saa til Ekwendeni sent i gaar kveld. Det er helt utrolig!! Uvirkelig!! Men vi er her!!

Allerede foer seks gol hanen og det var tid for aa staa opp. Vi var saa heldige aa ha varmt vann paa badet denne morgenen at vi ikke kunne la muligheten til en dusj gaa fra oss. Dette medforte imidlertid at vi maatte smaalope til morgenmessen kl 7... Der ventet en fullsatt kirke og vi maatte smaaskjelvende opp for aa presentere oss. Det var kanskje ikke det vi hadde forestilt oss en tidlig onsdag morgen, men vi overlevde og kom oss baade til skolen og paa sykehuset uten videre traumer.

Resten av dagen har vi tilbragt paa sykehuset hvor vi har faatt en svaert saa detaljert omvisning og blitt tatt varmt i mot av personalet. Ann-Mari proever aa henge med saa godt hun kan, men er svaert glad for aa ha med sin personlige assistent/tolk :-) Det er blitt ett svaert saa spesielt mote med ett svaert saa spesielt sted, og vi trenger tid for aa bearbeide alle inntrykkene. Det som er sikkert, er at vi kommer til aa faa en unik og laererik opplevelse her og vi forstaar allerede hvorfor landet kalles Afrikas varme hjerte.

Pakket og klar?

Kofferten er møysommelig presset sammen og alle batterier lyser grønt... Pass, vaksinekort og billetter ligger klare - Hva i alle dager har jeg glemt nå??? For jeg vet det er noe selv om det virker usannsynlig med to proppfulle kofferter og en pakkeliste som strekker seg over to A-4 ark (eller var det tre?). Er utslitt bare av pakkingen... Vet at natten kommer til å gå uten søvn likevel og så er det flyturen - JEG ER SÅ SPENT!!! Har sikkert ti millioner sommerfugler i magen og virkelig ingen anelse om hva jeg begir meg ut på. Betryggende... Da er i det minste godt at vi er to i samme båt og så håper jeg bare at Ann-Mari er litt bedre forberedt enn meg -

Malawi - fakta om landet

Malawi ligger sørøst i Afrika ved den tredje største innsjøen på kontinentet, Lake Malawi, som også utgjør 20% av landets areal. De nærmere 14 mill innbyggerne er svært økonomisk avhengige av landbruket og hele 90% av befolkningen deltar i produksjonen av blant annet mais, den viktigste matplanten, og landets viktigste eksportvarer; tobakk, te og sukker.

Landet omtales som "Afrikas varme hjerte", og kjennetegnes av storslått natur og et åpent og gjestfritt folk. Dessverre er det et av verdens fattigste land og svært avhengig av økonomisk støtte utenfra. Over 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på $1 om dagen. Malawi er også svært sårbar for tørke og hungersnød herjer jevnlig. Mangelfult kosthold sammen med stor spredning av HIV/AIDS, malaria og dårlig tilgang på helsetjenester har blant annet ført til at gjennomsnittlig levealder nå kun ligger på 36,5 år. Barnedødligheten er svært høy (12% for barn under 5år - WHO) og over 1 million barn er foreldreløse for det meste som følge av Aids-epidemien.

Mitt første øyeblikk på bloggen

Ute har høstmørket senket seg og jeg har for lengst innsett at sommersolen har forlatt oss for i år - det vil si, i hvert fall her i Norge. Jeg har nattevakt, men bruker tiden til å forberede realiseringen av en drøm jeg har hatt lenge; uforskningen av et nytt kontinent, av nye kulturer, og ikke minst av egen styrke og evne til å takle det uventede. Jeg venter spent. Det er 13 dager igjen... 13 dager med forberedelser og hektisk innarbeiding av vakter jeg skulle ha hatt når jeg er borte. "Helseforebyggende arbeid" - jeg smaker på ordene. "Hiv/Aids" - jeg kjenner på fordommene og forventningene. Om 13 dager setter jeg kursen for Malawi. Jeg og Ann-Mari. Og så bloggen min da :-)