Et sterkt møte med virkeligheten

Den lille jenta er 5 uker nå og vi er på hjemmebesøk for andre gang etter fødselen. Neste tirsdag vil vi møte henne igjen. Da kommer hun til sykehuset for å ta den avslørende prøven – bærer hun hiv viruset? Moren er hiv positiv, det samme er storebror på 18 måneder. Allerede samme dag hun ble født, fikk hun Navrapid i et forsøk på å hindre smitte, men moren fødte hjemme og hun mistet mye blod… Det er mye som taler imot den lille jenta. De bor i et bittelite murhus med to små rom, uten kjøkken eller sanitæranlegg. Gjennom stråtaket kan man kikke opp på himmelen gjennom store gløtter. Snart er det regntid og allerede er de tomme for mat.
Hun kikker opp på meg og strekker ut armene. Man kan ikke unngå å bli rørt. Hun er så myk og god. Jeg lukter på henne og undrer på hva slags oppvekst hun vil få i dette huset med tre større søsken og en hjemmeværende mor uten ektemann og inntekt. Det blir ikke lett. Moren ønsker ikke å fortelle om sin hiv-status og skifter stadig partner for å finne en ny forsørger. Hun er redd for å forbli alene og kanskje utstøtt av nærmiljøet dersom det blir kjent at hun er hiv-positiv. Det er ikke vanskelig å forstå henne. Likevel er hun med sin beslutning og sine handlinger aktivt med på å spre viruset videre. Og til slutt rammer det uskyldige, små barn – slik som hennes egen sønn…
Jeg bærer møtet med den lille jenta med meg resten av dagen. Hun vil nok aldri forlate meg og jeg vil alltid undre på om hun tilhørte den heldige halvdelen barn av hiv-positive mødre som ikke blir smittet. Svaret får jeg nok aldri vite – prøven hennes vil bli sendt til et regionalt senter og svar kommer først om en måned. Da sitter jeg trygt i sofaen hjemme – langt fra regnet som vil dryppe ned i hennes seng.