Et minne for livet

For en dag det har vært – virkelig et minne for livet!! Som takk for alt vi har gjort for dem (…), inviterte Shupos ungdomsgruppe oss til landsbyen sin i dag for å vise frem tingene de har forberedt til prosjektet. Allerede ved ankomst forstod vi likevel at det ikke bare var ungdomsgruppen som hadde forberedt overraskelser til oss - Velkomsten vi fikk overgikk nemlig ALT vi kunne forestilt oss og enda mye mer..

Vi ble hentet med HIV-avdelingens eneste bil allerede klokken 9 sammen med seks andre internasjonale studenter og to lærere fra Diakonhjemmet, Eli og Grethe. Vel fremme ved Shupos hus ventet en stor gruppe på oss med sang og dans. Et noe utdatert keyboard var kreativt koblet sammen med et bilbatteri noe som ga varierende lydkvalitet, men det spilte heller liten rolle for entusiasmen til musikeren og sangerne var upåklagelig. Etter te og kake ble vi vist rundt i landsbyen og fortalt om de ulike prosjektene som er satt i gang. Det var imponerende å høre og se hvilket samhold det er mellom beboerne her, om dugnadsånden og om hvordan de tar vare på hverandre. Hiv-epidemien har fart svært hardt frem i denne landsbyen, med den konsekvens at mange eldre sitter igjen uten forsørgere og med ansvar for små barnebarn. Noen av disse foreldreløse barna er dessverre også positive og for å hindre segresjon har landsbyen bygget en barnehage hvor alle landsbyens barn leker sammen. Som et tiltak for å redusere forskjellene mellom folk i nærmiljøet har i tillegg landsbyen i felleskap blant annet gått til innkjøp av store mengder maismel for å kunne hjelpe de fattigste gjennom den kommende hungersperioden. Avlingene har ikke vært bra i år og svært få har klart å legge til side nok mat for de neste fem månedene. De nybygde maislagrene vil imidlertid hjelpe noe.

Shupo tok oss også med til steinbruddet hvor de aller fattigste har mulighet til å tjene noen kroner ved å bryte løs store steinblokker og deretter hamre dem ned til pukk. En ukes hardt arbeid under den stekende malwiske sola kan gi en lønn på 1000 MwK, dvs om lag 40 norske kroner… Når man vet at en familie på fire trenger minst en sekk ris i måneden og at denne koster 3000 MwK, rekker ikke lønnen i steinbruddet til mye. Det er likevel en måte for arbeidsløse til å tjene noen slanter på. Det triste er at mange av mennene som hakker stein slett ikke kjøper ris for pengene, men alkohol… Landsbyen har derfor jobbet hardt og lykkes med å starte ett mikrofinans prosjekt rettet mot kvinnene. Rett før helgen fikk de klarsignal fra styresmaktene om at de får midlene til å starte prosjektet og landsbyen ble jublende informert om dette under vårt besøk.

Til tross for dårlig tilgang på mat spanderte landsbyen middag på oss etter omvisningen. Nydelig malawisk kylling med grønnsaker, ris og nsima. Deretter ble vi geleidet til ungdomsklubbens hus hvor landsbyens 280 beboere møtte oss med dans, sang og hyyyyl. For en overveldende velkomst!! Ungdomsgruppen og landsbyens eldre hadde tydelig lagt ned mye arbeid i det velregisserte programmet og de var over seg av glede over for første gang å få besøk av en internasjonal gruppe. Showet de ga oss var fantastisk, men da de ba OSS om et dansende bidrag ble vi møtt med trillende latter og småskeptiske blikk – jenkaen hadde nok ikke tidligere blitt danset her… Små og store, unge og gamle bidro i underholdningen og selv Shupos bestemor på 90 slengte seg med i den tradisjonelle dansen. Det var en fantastisk opplevelse!!

Til slutt fikk vi se nærmere på hva ungdoms- og kvinnegruppen hadde forberedt til prosjektet vårt. Resultatet var overraskende flott! Guttenes fantasifulle og fargerike malerier vil absolutt lyse opp i det nyoppussede rommet selv om bildet med den gravide kvinnen som kaster opp, kanskje ikke er spesielt forebyggende… Den ene sofaen var ferdig og snekkerne hadde allerede fått bestillinger på den samme sofaen fra landsbyen. Guttene var kjempeglade for anerkjennelsen og takket oss så mye for muligheten til å kunne vise frem sine talenter. Endelig vil de ha mulighet til å tjene litt til seg selv. Kvinnene gjorde ferdig sengetøyet under festen og regnet med å ha gardinene ferdig i morgen. Tirsdag kan vi derfor reise hit igjen for å hente alle de flotte bidragene fra denne unike landsbyen. Fantastisk innsats av alle! Og for en dag – vi fikk virkelig føle på kroppen hvorfor Malawi kalles ”Afrikas varme hjerte”. Dagen ble virkelig et minne for livet!