En tur til Mzuzu...

Det er lite trolig at minibussen vi tok til Mzuzu idag ville gått igjennom EU-kontrollen. Vel og merke hadde eieren gjort en dekorativ innsats for aa pynte paa utseendet, men selv dyreklistremerkene over vinduene så slitne ut nå. Ved nærmere ettersyn var muligens noen skruer på feil plass, mens andre manglet fullstendig, men vi vurderte likevel fremkomstmidlet som i såpass kjørbar stand, at vi ville kunne komme oss de 20 km til Mzuzu. Vi kom imidlertid ikke lenger enn til første nedoverbakke før Ann-Mari så angrende på meg og sa at dette ikke en god dag å dø på… Jeg beroliget henne med at jeg som 3.års sykepleiestudent, var godt forberedt på turen med sårutstyr lett tilgjengelig i sekken og lovet å lappe henne sammen om noe skulle skje. I det jeg nesten hadde overbevist henne om at det var sikrere å fortsette bussturen enn å begynne vandringen i veigrøfta langs motorvegen, steg en noe sliten mann med en flaksende høne om bord. Høna plasserte han komfortabelt mellom beina noe høna ikke var spesielt glad for. Siden Ann-Mari var så heldig å sitte rett foran mannen, fikk hun stadige noen klask oppover leggene. Det var imidlertid kanskje ikke akkurat disse kjærtegnene hun lengtet mest etter to uker hjemmefra...

Etter en lengre oppoverbakke som vi til slutt fryktet vi måtte hjelpe bussen til å komme opp, kom turens høydepunkt – skyvedøra ramlet med ett av… Sjåføren bråbremset, rygget og kastet seg så ut av bussen. Han fikk etter hvert med god hjelp av en medpassasjer på igjen døra med den konsekvens at vi måtte holde den på plass til neste stoppested. Vi var på veien igjen, men nå skimtet vi heldigvis Mzuzu i horisonten. Ann-Mari trakk et lettelsens sukk – vi var endelig fremme!!