Klar til bruk

Fra landsbygda til storbyen

Etter en hektisk prosjektperiode var det rett og slett HERLIG å ankomme hotellet i Nairobi. Det å kunne dusje stående og med varmt og kaldt vann samtidig, var deilig. Kilovis av rødt støv forsvant ned i sluket og vi så plutselig hvor hvite vi var… Rene og pene (?) tenkte vi ta Nairobi med storm. Planen ble fort snudd – det var nemlig stor forskjell på rolige og trygge Malawi til Nairobis hektiske og noe aggressive stil. Besøket på Masai markedet endte faktisk med at vi til slutt ble reddet inn i bilen til en av sikkerhetsvaktene og fraktet trygt tilbake til hotellet. Hendelsen satte en støkk i oss og vi bestemte oss raskt for å kjøpe suvernierne i butikkene rundt hotellet i stedet. Halvfulle, pågående og smådesperate selgere utenfor turistsesongen ønsket vi ikke å treffe igjen!! Da var det faktisk tryggere å klappe geoparden vi møtte i nasjonalparken. Under safari-walken lurte nemlig en av vaktene oss med bort til savannens raskeste dyr. Det var en uvirkelig opplevelse å høre ham male som en katt mellom hendene våre... Krokodillen vi møtte var forresten også mye snillere enn gutta på markedet, der den lå ferdig tilberedt på tallerken vår på restauranten Carnevore. Vi avsluttet vårt Afrika-eventyr med en deilig middag hvor vi fråtset i både krokodille- og strutsekjøtt. Det var utrolig godt å spise noe annet enn kylling, ris og nsima, og måltidet ble en verdig avslutning på en fantastisk tur.

Oppsummering av prosjektet

Det er ikke lett å skulle oppsummere et prosjekt som dette. Vi har forlatt Malawi nå, men alle inntrykkene svirrer fremdeles litt kaotisk rundt og det er vanskelig å sortere erfaringene. Det har vært en mektig opplevelse, en tankevekker og en inspirasjon til videre prosjektarbeid.

På to uker har vi med utrolig støtte fra Norge klart å pusse opp og dekorert to rom, hvorav vi møblerte det ene med 20 senger inkludert madrasser, sengetøy, puter, tepper, myggnett og skillevegger. Vi fikk også sydd og hengt opp gardiner, samt satt inn en liten sofagruppe med salongbord og ett oppbevaringskap. I tillegg strakk pengene også til innkjøp av morsmelkerstatning for seks nyfødte barn av hiv-positive mødre, samt 1000 vitaminposer som tilsettes maismel for å øke næringsinnholdet i nsimaen under den kommende hungersperioden.

Prosjektet med å skape en hyggelig og informasjons givende ventetid for de gravide fra landsbygda ble imidlertid også til enda et prosjekt. Ved å trekke inn ungdoms- og kvinnegruppen i Ekwaiweni skapte dette et enormt engasjement og samarbeid i landsbyen. Gutter som tidligere har hatt lite å vise til, fikk nå en mulighet til å vise at de har talenter. To av guttene fremsto som dyktige snekkere, og de plukket med seg to hjelpere til å lage møblene. På bakgrunn av prosjektet har de nå fått bestillinger på nye møbler fra landsbybeboere og har derfor begynt å tjene penger på snekringen. Noen av de andre guttene hadde store kunstneriske talenter og resultatet av veggmalingene har ført til at sykehuset ønsker å benytte dem til å dekorere andre avdelinger. Jentene i kvinnegruppa sydde sengetøy og gardiner og innså at ved å kjøpe inn rimelige materialer og legge ned et stykke arbeid, vil de kunne skape nye produkter de kan selge på markedet. Vi snakket også om andre muligheter for disse kvinnene. I landsbyen fant vi nemlig mange ubenyttede ressurser. Utfordringen ligger her i opplæring og kreativitet. Dette hadde vært en spennende innledning på et nytt prosjekt…

Men mest av alt har ungdommene fått anerkjennelse gjennom dette prosjektet. De er stolte over resultatet og har overrasket mange. Og ikke minst har de selv sett gjennom andre prosjekter ved sykehuset, at de er minst like god arbeidskraft som de faste ansatte. Det ga selvtillit.

Vi har lært at dersom man tør å ta en utfordring, er sta nok, har støtte fra mange nok venner og bekjente, tror på seg selv, har tålmodighet og tar sats – kan man få til det umulige. Kanskje virker det hele som et lite og enkelt prosjekt, men vi har absolutt møtt på utfordringer og lært mye om prosjektarbeid. I et så fattig land som Malawi, må man trå forsiktig. Det er fort gjort å skape intern strid og sjalusi dersom oppmerksomheten eller fordelen oppfattes som urettferdig. Det er heller ikke lett å forsvare pruting når man har hvit hud og oppfattes som rik. Til slutt kom vi likevel veldig bra ut av det siste og fikk til og med ekstra rabatt fra to av butikkene etter å ha fortalt om prosjektet og blunket med store, blå øyne… Det føltes som en seier! Prosjektet har også vært en tålmodighetsprøve og for to jenter med prosjektansvar i et mannsdominert samfunn hvor det er MENN som tar avgjørelser, må vi vel innrømme at vi har tråkket på noen tær. Vi har likevel også vunnet respekten fra mange menn og fått tilbakemeldinger om at vi har satt et godt eksempel for kvinner vi har møtt. De har sett at kvinner også kan bidra og at deres kunnskap og innsats teller. Det har vært en stor oppmuntring!

Om to uker kommer rektoren på sykepleieskolen i Ekwendeni til Oslo. Da har han med bilder fra det helt ferdige resultatet og vi gleder oss til å treffe ham igjen. Samtidig vil vi nok snakke om hva slags muligheter vi har for videre samarbeid enten gjennom et nytt prosjekt eller gjennom utveksling av studenter. Uansett vil vi følge med på utviklingen både ved sykehuset i Ekwendeni og i ungdoms- og kvinnegruppen i Ekwaiweni. Og får vi muligheten skal vi ikke se bort i fra at vi kaster oss på et nytt prosjekt igjen…

Snart slutt

Tiden vår i Ekwendeni går mot slutten og de siste par dagene har mildt sagt vært HEKTISKE… Det føles rart å skulle sette seg på bussen sørover nå etter alt som har skjedd de siste fire ukene. Prosjektarbeidet har tatt nærmest all vår tid og det har vært utrolig moro å se at det går an å få til det umulige. Nettopp derfor er det vanskelig å skulle dra nå. Det er så mye mer vi gjerne skulle ha gjort og flere aktiviteter på sykehuset vi skulle hatt bedre tid til å ta del i. Det er mye å lære her! (og litt å lære å lære bort…)

I dag legger vi ned de siste timene på prosjektet og overlater å få på plass noen få detaljer til gode hjelpere på sykehuset. Vi legger ut en fyldigere presentasjon med bilder når vi får litt bedre tid og når vi kommer til et område med ”litt” bedre internettilgang. Det meste som har med data å gjøre er nemlig en tålmodighetsprøve her nede…

Malesprut og flyttesjau

Veggene i det forste rommet er ferdig og guttene har gjort en fantastisk jobb. Det foltes egentlig som om hele rommet ble gjort om til en eneste stor aktivitetsbok i gaar, og vi storkoste oss med aa fylle inn tegningene guttene risset opp paa veggen.

Idag har vi allerede gjort klar rom 2 for maling og har nettopp kommet inn til Mzuzu hvor vi skal hente det foerste lasset med senger. Derfra reiser vi videre til Ekweiweni for aa treffe snekrene fra ungdomsgruppen som har faatt ferdig mer inventar, samt plukke med oss sengetoy og annen dekor. Det blir virkelig spennende aa faa alt inn i rommet - saa langt ser det veldig lovende ut! Ansatte paa sykehuset har til og med ytret oenske om aa leie inn guttene for flere jobber noe som virkelig har hjulpet paa selvtillitten og innsatsviljen.

Prosjektoppdatering

I dag er det skybrudd i Ekwendeni og det har regnet i hele natt. Heldigvis skal vi jobbe under tak, men ungdomsgruppen har ankommet sykehuset temmelig våte etter å ha tråkket ei mil i regn og søle. Ikke moro!!

Det går virkelig fremover på prosjektet og rommet vårt er ferdigmalt. I dag er det bare listverket igjen, samt at guttene skal male noen figurer på veggene. Deretter skal rommet vaskes ned! Huset består imidlertid av to rom og på grunn av vanvittig giverglede i Norge har vi nå også begynt å pusse opp det andre rommet. I går ble vi ferdig med grunningen og skal ta det andre strøket i dag. Forhåpentligvis tørker det raskt slik at vi kan få på oljemaling i ettermiddag.

I Ekwaiweni har guttene fått ferdig en sofagruppe til oss og jentene er ferdig med sengetøy og gardiner. Nå gjenstår det bare å sette sammen noen skillevegger av bambus, samt gardinoppheng. De står virkelig på!!

Hodeplagg og annet man bør ha på seg

For ei som aldri har dekket håret med annet enn topplue og skaut, er det fascinerende å se hvordan de malawiske kvinnene skrider lett av sted med klesvasken på hodet. Og faktisk har jeg i løpet av oppholdet funnet ut at klesvask bare er barnemat for kvinnene på bygda; store kvisthauger, planker, bøtter med vann, kofferter, banangreiner og annen innhøstning fra åkrene baerer de rundt på. En gang oppdaget jeg til og med en kvinne med to kasser cola og en handlepose på toppen rusle opp den bratte stien hjem… Men det mest spektakulære hodeplagget var likevel kvinnen med 17 kjeler linket sammen på vei til markedet. Hun så ut som en eneste stor metall figur tatt rett ut fra ”Robotene”. Håper virkelig hun hadde litt mindre last med hjem – Noen er imidlertid mer moderate og bærer boka eller vannflaska si på hodet – det er selvfølgelig mye mer praktisk enn å ha den i hånda eller veska.

For å gå mer i ett med den øvrige befolkningen gikk Ann-Mari og jeg raskt til anskaffelse av en chitenje – et praktisk omslagsskjørt med mange funksjoner. Kvinnene her nede bruker chitenjen til alt fra skjørt, til å feste de små barna sine i på ryggen, til sitteunderlag, for å beskytte finere klær eller feste ting på hodet. For vår del brukte vi chitenjen første gang i forbindelse med at vi skulle ut på landsbygda. De andre sykepleierne anbefalte sterkt å ta den utenpå sykepleieuniformen da hvite klær og rødt veistøv passer dårlig sammen. Problemet var at jeg denne dagen ikke hadde fått med meg to viktige punkt; tilbehør og knyteteknikk. Jeg merket allerede før avgang at svetten meldte seg raskt i lysken. Å rusle rundt i tette sykepleiebukser OG skjørt i 30 graders varme og stekende sol, var mildt sagt hett… Varm som jeg var, stakk jeg en kjapp tur innom toalettet og puttet buksa i sekken – ingen ville jo merke at jeg bare hadde sykepleieskjorta på for skjørtet gikk ned til anklene. Vi kom oss av gårde og kjørte en god stund på humpete veier. Det var trangt i bussen og Ann-Mari var nok litt misunnelig på mitt klesvalg. Vel fremme hilste en stor gruppe oss velkommen – ikke ofte de fikk utenlandsbesøk. Vi var kjempespente! Men så merket jeg konsekvensen av min manglende kunnskap om bruk av chitenjen; for det første skal det knytes to knuter – en i hver ende som skal vendes i motsatt retning for å feste skjørtet godt. Deretter er det viktig å bruke et kort underskjørt. Jeg feilet på begge disse punktene og hilste dermed landsbyen med en flagrende chitenje i det jeg steg ut av jeepen. Om de aldri hadde sett snø før ble de nok muligens likevel snøblinde i sitt møte med mine kritthvite lår, mens jeg plutselig ble ekstremt solbrent i toppen…

Et minne for livet

For en dag det har vært – virkelig et minne for livet!! Som takk for alt vi har gjort for dem (…), inviterte Shupos ungdomsgruppe oss til landsbyen sin i dag for å vise frem tingene de har forberedt til prosjektet. Allerede ved ankomst forstod vi likevel at det ikke bare var ungdomsgruppen som hadde forberedt overraskelser til oss - Velkomsten vi fikk overgikk nemlig ALT vi kunne forestilt oss og enda mye mer..

Vi ble hentet med HIV-avdelingens eneste bil allerede klokken 9 sammen med seks andre internasjonale studenter og to lærere fra Diakonhjemmet, Eli og Grethe. Vel fremme ved Shupos hus ventet en stor gruppe på oss med sang og dans. Et noe utdatert keyboard var kreativt koblet sammen med et bilbatteri noe som ga varierende lydkvalitet, men det spilte heller liten rolle for entusiasmen til musikeren og sangerne var upåklagelig. Etter te og kake ble vi vist rundt i landsbyen og fortalt om de ulike prosjektene som er satt i gang. Det var imponerende å høre og se hvilket samhold det er mellom beboerne her, om dugnadsånden og om hvordan de tar vare på hverandre. Hiv-epidemien har fart svært hardt frem i denne landsbyen, med den konsekvens at mange eldre sitter igjen uten forsørgere og med ansvar for små barnebarn. Noen av disse foreldreløse barna er dessverre også positive og for å hindre segresjon har landsbyen bygget en barnehage hvor alle landsbyens barn leker sammen. Som et tiltak for å redusere forskjellene mellom folk i nærmiljøet har i tillegg landsbyen i felleskap blant annet gått til innkjøp av store mengder maismel for å kunne hjelpe de fattigste gjennom den kommende hungersperioden. Avlingene har ikke vært bra i år og svært få har klart å legge til side nok mat for de neste fem månedene. De nybygde maislagrene vil imidlertid hjelpe noe.

Shupo tok oss også med til steinbruddet hvor de aller fattigste har mulighet til å tjene noen kroner ved å bryte løs store steinblokker og deretter hamre dem ned til pukk. En ukes hardt arbeid under den stekende malwiske sola kan gi en lønn på 1000 MwK, dvs om lag 40 norske kroner… Når man vet at en familie på fire trenger minst en sekk ris i måneden og at denne koster 3000 MwK, rekker ikke lønnen i steinbruddet til mye. Det er likevel en måte for arbeidsløse til å tjene noen slanter på. Det triste er at mange av mennene som hakker stein slett ikke kjøper ris for pengene, men alkohol… Landsbyen har derfor jobbet hardt og lykkes med å starte ett mikrofinans prosjekt rettet mot kvinnene. Rett før helgen fikk de klarsignal fra styresmaktene om at de får midlene til å starte prosjektet og landsbyen ble jublende informert om dette under vårt besøk.

Til tross for dårlig tilgang på mat spanderte landsbyen middag på oss etter omvisningen. Nydelig malawisk kylling med grønnsaker, ris og nsima. Deretter ble vi geleidet til ungdomsklubbens hus hvor landsbyens 280 beboere møtte oss med dans, sang og hyyyyl. For en overveldende velkomst!! Ungdomsgruppen og landsbyens eldre hadde tydelig lagt ned mye arbeid i det velregisserte programmet og de var over seg av glede over for første gang å få besøk av en internasjonal gruppe. Showet de ga oss var fantastisk, men da de ba OSS om et dansende bidrag ble vi møtt med trillende latter og småskeptiske blikk – jenkaen hadde nok ikke tidligere blitt danset her… Små og store, unge og gamle bidro i underholdningen og selv Shupos bestemor på 90 slengte seg med i den tradisjonelle dansen. Det var en fantastisk opplevelse!!

Til slutt fikk vi se nærmere på hva ungdoms- og kvinnegruppen hadde forberedt til prosjektet vårt. Resultatet var overraskende flott! Guttenes fantasifulle og fargerike malerier vil absolutt lyse opp i det nyoppussede rommet selv om bildet med den gravide kvinnen som kaster opp, kanskje ikke er spesielt forebyggende… Den ene sofaen var ferdig og snekkerne hadde allerede fått bestillinger på den samme sofaen fra landsbyen. Guttene var kjempeglade for anerkjennelsen og takket oss så mye for muligheten til å kunne vise frem sine talenter. Endelig vil de ha mulighet til å tjene litt til seg selv. Kvinnene gjorde ferdig sengetøyet under festen og regnet med å ha gardinene ferdig i morgen. Tirsdag kan vi derfor reise hit igjen for å hente alle de flotte bidragene fra denne unike landsbyen. Fantastisk innsats av alle! Og for en dag – vi fikk virkelig føle på kroppen hvorfor Malawi kalles ”Afrikas varme hjerte”. Dagen ble virkelig et minne for livet!

Nsima, mandaz og Coca Cola

Det finnes ikke MacDonalds i Malawi. Det er en befrielse selv om en iskald milkshake hadde gjort seg i varmen… Nsima er derimot den mest vanlige matretten og består av en slags kokt, størknet maismel velling – NAM... All smak er totalt fraværende og det samme er nok også de fleste næringsstoffer. Men det fyller vommen og er svært så billig. Mandaz derimot er smultringer uten hull – feite og gode. De fyller også vommen og enda litt til da det er umulig å stoppe etter bare en – På sykehuset selger en gruppe kvinner mandaz hver onsdag til inntekt for prosjekter i sine respektive landsbyer. Onsdag gledet vi dem med å raske med oss en bøtte med 120 fete, nystekte boller… Nå var det riktignok ikke bare Ann-Mari som momset i seg godbitene, men de malende ungdommene forsynte seg med 3 i slengen og bøtta ble fort tom…

Kylling er den mest vanlige middagsretten, men vi har forgjeves lett etter svenske kyckling fileter i butikken. Her må man ta beina fatt og fange middagen selv. Det er ikke uvanlig å kjøpe den på vei til jobb og holde den levende på kontoret til arbeidsdagen er over. Da er det bare å fange den, putte den under armen, hoppe på bussen og komme seg hjem. Bali kyllinggryte blir ikke like rask å lage når man først må fange beistet, kakke av hodet, strippe den for fjær og så dele opp kjøttet. Lenge leve Svinesund!

Coca Cola finner man overalt! Ute på den mobile helsestasjonen som driver forebyggende helsearbeid, slenger man alltid med en kasse eller fire ut til landsbyene. I samme omgang som man deler ut vaksiner og vitaminposer, får kvinnene med seg en flaske Cola hjem. I et land hvor tannhygiene er nærmest fraværende, er dette et utmerket forebyggende tiltak. Vår medbrakte beholdning på 50 tannbørster og 100 tannkremtuber har vist seg utilstrekkelig for å rette opp skadene.

Hva skjer NÅ?

Mens bygnings- arbeiderne er i full gang med å støpe gulv, holder våre venner i ungdomsgruppa nå på med å sy sengetøy, snekre sofa, bord og skap, samt å få ferdig maleriene til veggene. Guttene hadde fantastisk mange gode og kreative ideer i går og vi gleder oss til å se det ferdige resultatet. Gruppen består totalt av 115 ungdommer og mange av dem vokser opp i vanskelige kår. Fellesskapet og det å kunne gjøre noe positivt sammen betyr mye for dem. De vil gjerne vise at de duger til noe og at de kan bidra med noe til samfunnet. Under gårsdagens dugnad mottok vi faktisk melding fra landsbyen gruppen holder til i, om at flere gjerne ville bidra og at vi MÅTTE finne noen oppgaver til dem før prosjektet var ferdig. De varslet samtidig om storinntrykk på fredag for å male veggene…
For å understreke viktigheten av ungdommenes frivillige innsats traff vi i går faren til en av guttene på vei hjem. Faren svulmet av stolthet over at HANS sønn jobbet på sykehuset og takket så mye for at sønnen hadde fått lov å delta i det frivillige arbeidet…

Shupo – et flott forbilde

Shupo er en fantastisk mann og et idol og inspirasjonskilde for mange rundt seg. Ungdomsgruppa er hans fortjeneste og han har igjennom en årrekke jobbet frivillig i sitt nærmiljø. På bakgrunn av hans iherdige innsats og gode resultater belønnet sykehuset ham med fast jobb i fjor. Shupo bor 10km fra sykehuset og rusler til jobb hver dag. På grunn av dårlig økonomi disponerer ikke hans avdeling egen bil, så når Shupo drar på hjemmebesøk, må det gjøres til fots. Han elsker likevel jobben sin og viser en enorm entusiasme. Sjelden har vi møtt et så positivt og handlingskraftig menneske.
Gjennom helsestasjonen og på landsbymøter fanger han særlig opp hiv-positive gravide og mødre i en vanskelig situasjon. Uten økonomiske midler finner han likevel måter å hjelpe dem på og bruker ofte ungdomsgruppen til å gjennomføre praktisk. Hans innsats for kvinnene er likevel ikke bare enkel å takle og han forteller om flere episoder hvor han har opplevd at ektemenn har mishandlet kvinnene mens han har vært til stede. Voldelige menn er nemlig svært så vanlig i Malawi og på bakgrunn av dette startet han prosjektet ”Empowering women”. Ved å vise kvinnene at de selv kan gjøre noe for å forsørge seg selv, samt å informere dem om sine menneskerettigheter, gir ham dem et virkemiddel til å frigjøre seg fra undertrykkelsen. At en mann har startet et slikt prosjekt for kvinner, vekker mildt sagt oppsikt blant hans medbrødre.For oss er Shupo en fantastisk støttespiller som virkelig har svingt seg rundt og hjulpet oss med prosjektet. Engasjementet han viser gir oss virkelig tro på at intensjonen bak prosjektet vil bli videreført.

Prosjektoppdatering

Det er offisiell fridag i Malawi i dag, men likevel har 14 frivillige ungdom ofret den ekstra fritiden sin for å hjelpe oss med prosjektet. På grunn av lite midler baserer avdelingen for forebyggende helsearbeid seg for det meste på frivillig innsats. To av gruppene som ligger under avdelingen, er en ungdomsgruppe og kvinnegruppen ”empowering women”. I vårt prosjekt har vi valgt å samarbeide med disse to gruppene og i dag er ungdomsgruppen i sving med å male bilder som skal opp på veggene i huset til uken.
I går tok vi turen til markedet i Mzuzu og fikk tak i 300 meter stoff for en rimelig penge… Noen av disse meterene går med til ungdommenes malerier, mens kvinnene i den andre gruppen skal sy gardiner og sengetøy av resten. Mens vi var i Mzuzu i går holdt ungdommene nemlig et møte hvor de diskuterte mulige motiv på bakgrunn av at vi ønsket temaer som hadde relevans til forebyggende helsearbeid. Motivasjonen og kreativiteten er virkelig på topp og det er flott å se innsatsviljen!
I et samfunn som er nærmest totalt mannsdominert, og de fleste kvinner er låst til hjemmet, er kvinnegruppen et flott initiativ. Her lærer de å styrke sin egen posisjon ved aktivt å ta grep om sin egen situasjon. Kvinnene planlegger og gjennomfører prosjekt som å dyrke mais og andre grønnsaker, samt aktiviteter som å lage og selge såper. Gjennom å sy gardiner og sengetøy for oss håper vi på å gi dem nye ideer til hvordan de kan skape egne arbeidsplasser og tjene egne penger. Samtidig ser de også verdien i å hjelpe sine medsøstre og at når man jobber sammen, kan man oppnå store ting.
Det er godt å se at prosjektet begynner å ta form. Vi har vanvittig mye arbeid foran oss, men entusiasmen folk møter oss med, er overveldende både her nede og ikke minst hjemmefra. Tusen takk for all støtte – det betyr sååååå mye!!!
Ny oppdatering følger snart…

Et sterkt møte med virkeligheten

Den lille jenta er 5 uker nå og vi er på hjemmebesøk for andre gang etter fødselen. Neste tirsdag vil vi møte henne igjen. Da kommer hun til sykehuset for å ta den avslørende prøven – bærer hun hiv viruset? Moren er hiv positiv, det samme er storebror på 18 måneder. Allerede samme dag hun ble født, fikk hun Navrapid i et forsøk på å hindre smitte, men moren fødte hjemme og hun mistet mye blod… Det er mye som taler imot den lille jenta. De bor i et bittelite murhus med to små rom, uten kjøkken eller sanitæranlegg. Gjennom stråtaket kan man kikke opp på himmelen gjennom store gløtter. Snart er det regntid og allerede er de tomme for mat.
Hun kikker opp på meg og strekker ut armene. Man kan ikke unngå å bli rørt. Hun er så myk og god. Jeg lukter på henne og undrer på hva slags oppvekst hun vil få i dette huset med tre større søsken og en hjemmeværende mor uten ektemann og inntekt. Det blir ikke lett. Moren ønsker ikke å fortelle om sin hiv-status og skifter stadig partner for å finne en ny forsørger. Hun er redd for å forbli alene og kanskje utstøtt av nærmiljøet dersom det blir kjent at hun er hiv-positiv. Det er ikke vanskelig å forstå henne. Likevel er hun med sin beslutning og sine handlinger aktivt med på å spre viruset videre. Og til slutt rammer det uskyldige, små barn – slik som hennes egen sønn…
Jeg bærer møtet med den lille jenta med meg resten av dagen. Hun vil nok aldri forlate meg og jeg vil alltid undre på om hun tilhørte den heldige halvdelen barn av hiv-positive mødre som ikke blir smittet. Svaret får jeg nok aldri vite – prøven hennes vil bli sendt til et regionalt senter og svar kommer først om en måned. Da sitter jeg trygt i sofaen hjemme – langt fra regnet som vil dryppe ned i hennes seng.