En liten safari

Allerede foer solen stod opp satte vi kursen for Vwaza Marsh nasjonal park loerdag morgen. Til tross for at man i Malawi ikke treffer paa de mest artsrike safariomraadene i Afrika, maatte vi likevel sette av litt tid til i det minste aa kikke naermene paa de malawiske elefantene. Og vi var heldige denne morgenen!! Etter en het halvtime i en kokende jeep med oppsveivede vindu for aa beskytte oss mot tse-tse fluene, traff vi endelig paa Edward. Han stod aa kloedde seg mot en tre og saa foerst dovent mot oss. Vi stoppet paa god avstand og tok bilder. Etter hvert vaaget vi oss til og med ut og naermet oss forsiktig med kamerane klare. Han virket svaert saa fornoeyd med oppmerksomheten og vandret ned til stranden for aa drikke litt. Da vi etter noen hundre bilder kom oss trygt inn i bilen igjen, snudde imidlertid humoeret hans og han la med ett paa sprang rett mot Jeepen. Desmond, sjaafoeren vaar, fikk svingt bilen til siden i siste sekund og vi for forbi en lettere irritert Edward i en virvel av stoev.

Lengre fremme ventet baade en gjeng badende flodhester, en stor flokk elefanter og nok en sverm tse-tse fluer paa oss. Vi moette ogsaa impalaer, kunduer, villsvin og ulike fugler paa turen og var svaert saa godt fornoeyd med utflukten. Paa vei hjem fra Vwaza stoppet vi paa et nydelig sted kalt Matunkha hvor vi slukket toersten med en iiiiiiskald oel og fikk i oss litt mat. Denne restauranten ligger paa omraadet til et stort barnehjem og drives som et ledd i aa skaffe midler til hjemmet. Vi passerte en stor gjeng nygjerrige barn som var svaert saa glade for aa se oss og hilste oss velkommen med rop og vink. Det kjennes godt aa se prosjekt som lykkes, og ikke minst kunne bidra litt til videre drift. Dessuten smakte det perfekt med en iskald Kuche-Kusche etter en varm dag paa safari.

En tur til Mzuzu...

Det er lite trolig at minibussen vi tok til Mzuzu idag ville gått igjennom EU-kontrollen. Vel og merke hadde eieren gjort en dekorativ innsats for aa pynte paa utseendet, men selv dyreklistremerkene over vinduene så slitne ut nå. Ved nærmere ettersyn var muligens noen skruer på feil plass, mens andre manglet fullstendig, men vi vurderte likevel fremkomstmidlet som i såpass kjørbar stand, at vi ville kunne komme oss de 20 km til Mzuzu. Vi kom imidlertid ikke lenger enn til første nedoverbakke før Ann-Mari så angrende på meg og sa at dette ikke en god dag å dø på… Jeg beroliget henne med at jeg som 3.års sykepleiestudent, var godt forberedt på turen med sårutstyr lett tilgjengelig i sekken og lovet å lappe henne sammen om noe skulle skje. I det jeg nesten hadde overbevist henne om at det var sikrere å fortsette bussturen enn å begynne vandringen i veigrøfta langs motorvegen, steg en noe sliten mann med en flaksende høne om bord. Høna plasserte han komfortabelt mellom beina noe høna ikke var spesielt glad for. Siden Ann-Mari var så heldig å sitte rett foran mannen, fikk hun stadige noen klask oppover leggene. Det var imidlertid kanskje ikke akkurat disse kjærtegnene hun lengtet mest etter to uker hjemmefra...

Etter en lengre oppoverbakke som vi til slutt fryktet vi måtte hjelpe bussen til å komme opp, kom turens høydepunkt – skyvedøra ramlet med ett av… Sjåføren bråbremset, rygget og kastet seg så ut av bussen. Han fikk etter hvert med god hjelp av en medpassasjer på igjen døra med den konsekvens at vi måtte holde den på plass til neste stoppested. Vi var på veien igjen, men nå skimtet vi heldigvis Mzuzu i horisonten. Ann-Mari trakk et lettelsens sukk – vi var endelig fremme!!

Hjelp oss aa hjelpe!

Hun staar foran meg paa bambusmatten i den lille jordhytta og fikler litt klumsete med sin chitenje (omslagsskjoert). Den unge kvinnen er 21 aar, gravid med sitt andre barn og har nettopp faatt vite at hun har HIV. Jeg betrakter henne og undrer hva hun tenker naa. Ved siden av meg sitter en jordmor fra sykehuset klar for aa undersoeke henne akkompagnert av to TBA - tradisjonelle foedselshjelpere fra landsbyen. Det er bare jeg som vet det. Vel - den unge kvinnen og jeg.

Jeg forsoeker aa sette meg inn i denne absurde situasjonen - Hvilke muligheter har hun egentlig? Jordmoren vil etter hvert anbefale henne aa foede paa sykehuset, men reiseveien til Ekwendeni er lang til fots. Hun vil i saa fall maatte reise i god tid foer termin og hvordan skal hun da kunne underholde seg selv i tiden frem til foedselen? Sykehusfoedsel halverer risikoen for aa smitte barnet, men hun er fattig og maten i byen koster mye mer enn paa landet. Jordmoren vil ogsaa informere henne om smittekilder og fortelle at HIV blant annet smitter gjennom morsmelk. Selv om barnet foedes friskt oeker morsmelk risikoen for smitte med 50%. Hvordan skal denne kvinnen kunne kjoepe morsmelkerstatning til barnet sitt naar hun er blant de 40% av befolkningen som lever paa under 1 dollar dagen?

Moetet med landsbykvinnen ga et sterkt inntrykk paa oss og vi har moett mange som henne. Det er vanskelig aa lene seg tilbake og lukke oeynene for disse inntrykkene. De gjoer noe med en. Etter aa ha snakket med oversykepleieren paa sykehuset har vi bestemt oss for aa engasjere oss i disse kvinnene. Sykehuset har allerede begynt aa bygge et hus hvor foedende kvinner kan komme i paavente av foedselen. De har derimot hverken midler til inventar eller utstyr, og kvinnene vil maatte sove paa det harde jordgulvet, samt ta med det de maatte trenge under oppholdet. Vi oensker aa hjelpe med innkjoep av senger og sengetoey, samt diverse utstyr huset maatte trenge. Vi oensker ogsaa aa kjoepe inn morsmelkerstatning til HIV-positive moedre som de kan gi sine barn. Paa den maaten kan vi forhindre at overfoeringen av HIV fra mor til barn.

I denne forbindelsen haaper vi at DU vil hjelpe oss aa hjelpe. Ann-Mari har opprettet en konto i Skandiabanken for dette formaalet og ett hvert bidrag er saa kjaerkomment her nede. Litt kan utrette mye! Vi kommer fysisk til aa ta ut pengene paa ettermiddagen mandag 6.oktober. Kontonummeret staar paa Ann-Mari Jahr Nordby: 9722.26.50201

Den mobile helsestasjonen

Idag reiste vi ut til to landsbyer for aa moete gravide, samt nybakte moedre og deres smaa barn. Det ble virkelig en opplevelse for livet!!!

Det er ingen spoek aa skulle dra ut med den mobile helsestasjonen og det er viktig aa ha fullstendig oversikt over logistikken. Selve Jeepen som skulle ta oss med ut paa landsbygda, ble moeysommelig pakket til randen. Foruten vaksiner og medisinsk utstyr tok vi med alt fra gulvmatter til kokekar og myggnett. Utrolig nok fikk vi ogsaa presset inn noen kasser brus, 10 mennesker og to flaksende kyllinger... Det var forresten en litt merkelig foelelse aa pludre med lunsjen paa vei til jobb -

Vel fremme i den foerste landsbyen sa vi farvel til fem av sykepleierne og de to kyllingene, og kjoerte videre innover mellom aasene. Vi ble raskt omringet av en stor gruppe barn som var svaert saa interessert i aa betrakte den desidert blekeste i gruppen... Etter en del fnising, velkomstsang og litt filming var vi klare til aa ta fatt paa konsultasjonene.

Den mobile helsestasjonen har flere viktige funksjoner i Malawi: prenatal oppfoelging av jordmor, veiing, maaling og vaksinering av babyer, raadgiving til moedre inkludert forbygge smitte av hiv mellom mor og barn, informasjon om riktig ernaering, samt forebygge malaria ved utdeling av gratis myggnett, samt frivillig testing for Hiv/Aids.

Mens Ann-Mari satte vaksiner i den foerste landsbyen, var jeg med jordmor Runi og undersoekte de gravide. I loepet av dagen traff vi 29 kvinner, samt testet 12 av dem for hiv. Alle gravide maa nemlig testes foer foedsel i Malawi og av de som ble testet idag, var det ei som fikk den triste beskjeden om at hun var positiv. Hun fikk med seg medisiner med hjem og ble bedt om aa moete til ny konsultasjon sammen med ektemannen ved neste besoek av helsestajonen om en maaned.

I loepet av dagen konsulterte den mobile helsestasjonen nesten 500 kvinner i de to landsbyene til sammen. Noen av kvinnene hadde gaatt hele 20 km til fots for aa se oss, og det vitner om hvor viktig dette arbeidet er og at det blir satt pris paa. Det var en sterk opplevelse aa moete disse kvinnene og se hvor mye vi tar for gitt hjemme i Norge. Informasjonsgiving og forebyggende helsearbeid er fundamentet i en sykepleiers hverdag i Malawi og man blir overrasket over hvor lite som skal til for aa utrette noe stort her nede. Det er en tankevekker for oss som bor i et av verdens rikeste land og likevel klager...

Humpetitten

Aa delta i trafikken i Malawi er ett kapittel for seg... Fartsskilt er overfloedige og den mest respekterte veiregelen er aa traakke klampen i baann og haape at bilens understell holder. I tettbebygde stroek er det spesielt viktig at bilhornet fungerer slik at man kan spare bremseklosser og kanskje noen liv - aa dra paa verksted koster jo tross alt en del... Som myk trafikant er det med andre ord viktig aa holde seg i veigroefta og be om at den passerende bilen ikke faar sleng og havner dit du er. Aa ha med vaatservietter og helst ta paa dykkemaske kan vaere lurt da veiene mildt sagt er stoevete.

Denne helgen fikk vi virkelig erfare hvor daarlig veistandarden er i Malawi. Loerdag var vi nemlig invitert med paa graduation i Livingstonia - en viktig historisk by nord i landet. Stedet ligger hoeyt paa et plateu med nydelig utsikt utover massive fjellformasjoner. Utsikten, selve skoleomraadet og de nystekte donutsene var ogsaa dagens hoeydepunkt. Det eneste positive med selve kjoereturen var vel bare de tusen cellulittene vi fikk knust i romperisteren vi satt paa med. Stoevete, SVINGETE jordveier tok oss frem og tilbake og vi oensket vel begge at vi hadde hoppet over frokosten den morgenen...

Soendagens tur til Lake Malawi ble imidlertid mye mer behagelig til tross for nesten like daarlige veier. Innsjoen er Afrikas tredje stoerste og har flere fiskearter enn man finner i hele det nordlige Atlanterhavet. Fra land virker den som et hav, med brusende boelger som slaar inn mot stranden, og vann saa langt oeyet kan se. Her kommer de lokale for aa fiske og for aa vaske klaer og kokekar. Den er et samlingspunkt og naeringskilde. For oss var det bare deilig for en dag aa slippe unna sanden og varmen i Ekwendeni, og kunne nyte det varme vannet.

Paa veien hjem stoppet vi i Nkata Bay for aa kjoepe med fisk. Ikke vet vi hvor lenge disse hadde ligget i sola paa markedet, men uansett insisterte selgeren paa aa binde fast fiskene til sidespeilet paa bilen slik at vi kunne bringe dem FERSKE hjem... Interessant ide spesielt med tanke paa blant annet veistandarden...

Betraktninger

Aa vaere i Malawi er som aa befinne seg i en annen tid og rom. Taalmodighet og godt humoer er viktige stikkord. Her gjoeres ingenting med hast og om man kommer litt for tidlig eller altfor sent spiller i grunnen ingen rolle. Alt taes med stor ro.

Vi har vel aldri opplevd en saa disiplinert helsestasjon noen gang. Ingen barneskrik foruten under veiingen og ingen sure miner over aa maatte vente i timevis paa en konsultasjon med sykepleieren. Det skulle vaert i Norge...

Paa barsel foeder moedrene sine barn i stillhet uten epidural og Petidin eller badekar og stearinlys. Her er det opp paa benken og ut med beina... Keisersnitt er siste utvei etter lange overveielser. For med faa ressurser og daarlig tilgang paa medisiner, og kun to operasjonsstuer til aa dekke behovet til 75,000 mennesker, kan man ikke bare be om aa foede paa keiserlig vis.

Afrikas varme hjerte

Etter to dogn paa reise med stopp i Amsterdam, Nairobi og Lusaka ankom vi Lilongwe mandag formiddag med naermest all baggasje inntakt. En natt paa hotell, 40 mil og to bilulykker senere kom vi saa til Ekwendeni sent i gaar kveld. Det er helt utrolig!! Uvirkelig!! Men vi er her!!

Allerede foer seks gol hanen og det var tid for aa staa opp. Vi var saa heldige aa ha varmt vann paa badet denne morgenen at vi ikke kunne la muligheten til en dusj gaa fra oss. Dette medforte imidlertid at vi maatte smaalope til morgenmessen kl 7... Der ventet en fullsatt kirke og vi maatte smaaskjelvende opp for aa presentere oss. Det var kanskje ikke det vi hadde forestilt oss en tidlig onsdag morgen, men vi overlevde og kom oss baade til skolen og paa sykehuset uten videre traumer.

Resten av dagen har vi tilbragt paa sykehuset hvor vi har faatt en svaert saa detaljert omvisning og blitt tatt varmt i mot av personalet. Ann-Mari proever aa henge med saa godt hun kan, men er svaert glad for aa ha med sin personlige assistent/tolk :-) Det er blitt ett svaert saa spesielt mote med ett svaert saa spesielt sted, og vi trenger tid for aa bearbeide alle inntrykkene. Det som er sikkert, er at vi kommer til aa faa en unik og laererik opplevelse her og vi forstaar allerede hvorfor landet kalles Afrikas varme hjerte.

Pakket og klar?

Kofferten er møysommelig presset sammen og alle batterier lyser grønt... Pass, vaksinekort og billetter ligger klare - Hva i alle dager har jeg glemt nå??? For jeg vet det er noe selv om det virker usannsynlig med to proppfulle kofferter og en pakkeliste som strekker seg over to A-4 ark (eller var det tre?). Er utslitt bare av pakkingen... Vet at natten kommer til å gå uten søvn likevel og så er det flyturen - JEG ER SÅ SPENT!!! Har sikkert ti millioner sommerfugler i magen og virkelig ingen anelse om hva jeg begir meg ut på. Betryggende... Da er i det minste godt at vi er to i samme båt og så håper jeg bare at Ann-Mari er litt bedre forberedt enn meg -

Malawi - fakta om landet

Malawi ligger sørøst i Afrika ved den tredje største innsjøen på kontinentet, Lake Malawi, som også utgjør 20% av landets areal. De nærmere 14 mill innbyggerne er svært økonomisk avhengige av landbruket og hele 90% av befolkningen deltar i produksjonen av blant annet mais, den viktigste matplanten, og landets viktigste eksportvarer; tobakk, te og sukker.

Landet omtales som "Afrikas varme hjerte", og kjennetegnes av storslått natur og et åpent og gjestfritt folk. Dessverre er det et av verdens fattigste land og svært avhengig av økonomisk støtte utenfra. Over 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på $1 om dagen. Malawi er også svært sårbar for tørke og hungersnød herjer jevnlig. Mangelfult kosthold sammen med stor spredning av HIV/AIDS, malaria og dårlig tilgang på helsetjenester har blant annet ført til at gjennomsnittlig levealder nå kun ligger på 36,5 år. Barnedødligheten er svært høy (12% for barn under 5år - WHO) og over 1 million barn er foreldreløse for det meste som følge av Aids-epidemien.

Mitt første øyeblikk på bloggen

Ute har høstmørket senket seg og jeg har for lengst innsett at sommersolen har forlatt oss for i år - det vil si, i hvert fall her i Norge. Jeg har nattevakt, men bruker tiden til å forberede realiseringen av en drøm jeg har hatt lenge; uforskningen av et nytt kontinent, av nye kulturer, og ikke minst av egen styrke og evne til å takle det uventede. Jeg venter spent. Det er 13 dager igjen... 13 dager med forberedelser og hektisk innarbeiding av vakter jeg skulle ha hatt når jeg er borte. "Helseforebyggende arbeid" - jeg smaker på ordene. "Hiv/Aids" - jeg kjenner på fordommene og forventningene. Om 13 dager setter jeg kursen for Malawi. Jeg og Ann-Mari. Og så bloggen min da :-)